Henning anmelder: The Bride of Frankenstein

James Whales mesterverk som markerer toppen på en epoke med monsterfilmer fra Universal studios. Filmen er en time og tolv minutter lang, gammel som stein og med sprakende farger som varierer i lysspekteret sort til hvitt.
For alle med någen kunnskap om Frankenstein fenomenet er det ingen hemmelighet at det er en del misforståelser rundt selve navnet. Frankenstein er navnet på skaperen, ikke skapelsen, selv om de to er blitt nærmest synonymer.
Og skapelsen, som forblir navnløs, er ikke det monsteret man skulle tro. Han er misforstått, utstøtt og forlatt. Dessuten så har han ikke bolter i nakken, det er ytre elektroder for å føre strøm inn i kroppen. Så vet du det.
På filmens rolleliste kommer Boris Karloff tilbake i rollen for andre gang av tre (Frankenstein (1931), Bride of Frankenstein (1935), Son of Frankenstein (1939)), som den alltid like sympatiske skapningen og som hans skaper, og stadig mer motvillige far, baron Henry von Frankenstein, figurerer Colin Clive for siste gang i en film før sin død. Dwight Frye er også tilbake selv om hans rollefigur, pukkelrygg assistenten Fritz (ikke Ygor, han dukker ikke opp før i Son of Frankenstein), blir drept i Frankenstein. Frye har fått en ny figur, Hanz, som holder på med likrøving og slikt, stort sett som Fritz gjorde. Ny på rollelisten er Ernest Thesiger som Dr. Pretorius, mannen som egger opp baronen til å gjøre et nytt forsøk på å skape liv, og Valerie Hobson som stepper inn etter Mae Clarke som Elizabeth Frankenstein. Mae Clarke ble tatt ut av prosjektet, etter Frankenstein (1931), fordi hun lå ganske hardt på flaska og byttet med sytten år gamle Valerie Hobson. Snakk om ung brud. Som The Bride, og Mary Shelley i åpningsprologen, gir Elsa Lanchester en uforglemmelig skuespillerprestasjon, inspirert av svaner i parken, selv om hun er på skjermen i til sammen litt under ett kvarter. Filmen er full av flotte landskap og slott som skaper følelsen av vertigo. Scenene er pene å se på selv om de mangler farger. Jesuslignelser mangler det heller ikke på og skapningen blir til og med korsfestet på et tidspunkt. Skapningen prater denne gangen (eneste gangen inntil Ghost of Frankenstein (1942) hvor monsteret får Ygors hjerne implantert) noe Boris Karloff var svært imot. Han hadde gitt skapningen sjarme med knurring og ville ikke at det skulle prate. Men sånn ble det.
Mange av figurene er ekstreme og av dagens publikum kan de bli oppfattet som tullete, men det er nettopp det de er. Bride er en svart komedie som driver gjøn med sin samtid. 'En film om død og fordervelse kan ikke lages uten humor,' skal James Whale, regissøren av både Frankenstein og Bride, på et tidspunkt ha sagt. Men en karakter som ikke blir latterliggjort er skapningen. Han er ensom og ønsker en venn, og siden han ikke har de beste menneskekunnskapene bruker han harde og brutale metoder for å få dr. Frankenstein til å skape en venn til ham. En kvinne.Men kvinnen avviser skapningen som alle andre, og i forferdelsen sprenger skapningen dr. Frankensteins laboratorium, seg selv, The Bride og dr. Pretorius til, og jeg siterer: 'atomer.'
Men dr. Frankenstein selv overlever og herved følger en av filmhistoriens stor film feil: I det originale manuskriptet skulle skapningen sprenge dr. Frankenstein også, men dette testet dårlig hos prøvepublikummet. Dermed ble slutten endret til at skapningen oppfordrer dr. Frankenstein til å gå, noe han gjør. Derimot hadde ikke filmen budsjett nok til å filme sprengningsscenen en gang til, med det resultat at dr. Frankenstein er inne i laboratoriet like etter at han er gått ut. Ikke er det vanskelig å se ham heller, han klamrer seg til veggen og ser forskrekket opp mot taket som faller ned. Sekundet etterpå er han ute, trygt forvart i sin forlovedes armer.
Men 'The Bride of Frankenstein' forblir en kult film og The Bride selv er en av de mest gjenkjennelige monstrene gjennom tidene. Tenk på et kvinnelig monster og The Bride er den første du tenker på, med sin fuzzy frisyre.