Michael Manns Public Enemies er en ræva film. Batman og Jack Sparrow (whoops, Kaptein Jack Sparrow) veler rundt og skaper ikke noe spenning for noen. For at folk ikke skal merke dette har Michael Mann fylt filmen med festlige hatter. Og her i DetMagiskeKongeriket liker vi hatter. Mann filmer en ganske intetsigende historie med et kamera som er ustøtt, bildene har dårlig belysning, skuespillet (tro det eller ei) er stivt og dårlig og dialektene er latterlige. Det hele ser ut som en student film. Og filmen er alt for lang, aaaalt for lang. Jeg vil aller helst skylde på kameramannen og han som skrev manuset, men jeg tror at Mann har gått etter denne 'dokumentar-looken' med vilje, det bare funker ikke. Og i samme ånd trenger denne filmen sårt et fungerende soundtrack, ikke noe galt med Billie Holiday, men hun virker påtrengt, og de lange sekvensene med stillhet (jeg skjønner at de er der for å understreke lyden som kommer etter) blir pinlige.
Jeg liker ikke ansiktet til Marion, det minner om sykesøstra med de store øynene på begynnelsen av Star Trek men ikke på en god måte, og selv ikke den festlige hatten klarer å distrahere meg helt fra det. Dessuten går hun stort sett hattløs, om enn med festlig hår i stedet.
Mindre kjent er hatten han bruker i dødsscenen sin, den er så festlig at jeg ikke klarer å finne et bilde hvor han har den på, men jeg fant dette. 
Det er visst en øvelse eller noe sånt for de bruker de samme kostymene. Se for deg Johnny Depp i den stråhatten.
Ærligtalt, alle vet jo at Batman ikke bruker geværer...
Den ja. Jeg vet du har sett den, den er jo veldig synelig. 
Dæven der var den igjen. I filmen Newsies fra 1994 er føflekken ikke å se, 
for den gjør først sin debut i The Secret Agent 
fire år senere. Hvorfor fjerner han den ikke? Den stjeler oppmerksomhet like mye som øya til Kate Bosworth, 
eller den ene puppen til Thora Birch som henger lavere enn den andre. 
Dette er sykt irriterende og distraherer fra skuespilleriet. Jeg mener, Bale er jo ikke akkurat redd for å forandre fysikken sin, (her er ikke psykoslankingen til Rescue Dawn og oppbuffingen til The Dark Knight tatt med, men du skjønner tegninga)
hvorfor da ikke også føflekken som tar opp store deler av synsfeltet hans? Oppfordring til Batman der altså, fjern føflekken, eller bruk maske på heltid.
løs kanon på dekk i Dødelig Våpen serien, 
eller fyllik og jødehater i sitt virkelige liv.
Men i Mad Max er han en av de få politimennene i Australia, en jævel til å kjøre bil og lykkelig familie mann. Ja, han får tilogmed kredd for å være den beste og tøffeste av alle politimennene. Og han ser ut som en tolvåring og snakker som Steve Irwin.
Så har Mad Max 1 det Mad Max 2 også har, masse homofile bikere. De ser ihvert fall farlig homo ut. Den fyren her, 
som heter Bubba, er boytoyen til sjefsbikeren Toecutter. 
Toecutter sporter en grusom sølvfarget maskara helt opp til øyebrynene, men jeg klarte ikke å finne et godt bilde av det. Uansett, se for deg at han her
sitter bakpå motorsykkelen til han her.
Og han holder seg godt fast.
vanner blomster i skinntrusa si. Heldigvis fant jeg ikke noe bilde av det heller.
Dette hjelper veldig på antihelt image. Filmen åpner, og slutter, med en voiceover som forteller om atomkrig og at verden er et ødeland hvor folk sloss om bensinen. Med andre ord, en slags Water World uten vann.
Han er den skurken som gjør mest ut av seg. Han har også en boytoy bak på motorsykkelen sin.
Dessverre fant jeg ikke noe bilde av hele kostymet til boytoyen, men du kan se hvor landet ligger. Jeg fant heller ikke noe bilde av ryggen til Wez, noe alle kan prise seg lykkelig for, for skinnbuksa hans mangler nemmelig noe vitalt; skinn nok til å dekke rumpeballene hans. Så har vi The Great Humungus, sjefsskurken. 
Han spilles forøvrig av en svenske. 
Ny på rollelisten er Ernest Thesiger som Dr. Pretorius, mannen som egger opp baronen til å gjøre et nytt forsøk på å skape liv, og Valerie Hobson som stepper inn etter Mae Clarke som Elizabeth Frankenstein. Mae Clarke ble tatt ut av prosjektet, etter Frankenstein (1931), fordi hun lå ganske hardt på flaska og byttet med sytten år gamle Valerie Hobson. Snakk om ung brud. Som The Bride, og Mary Shelley i åpningsprologen, gir Elsa Lanchester en uforglemmelig skuespillerprestasjon, inspirert av svaner i parken, selv om hun er på skjermen i til sammen litt under ett kvarter. Filmen er full av flotte landskap og slott som skaper følelsen av vertigo. Scenene er pene å se på selv om de mangler farger. Jesuslignelser mangler det heller ikke på og skapningen blir til og med korsfestet på et tidspunkt. Skapningen prater denne gangen (eneste gangen inntil Ghost of Frankenstein (1942) hvor monsteret får Ygors hjerne implantert) noe Boris Karloff var svært imot. Han hadde gitt skapningen sjarme med knurring og ville ikke at det skulle prate. Men sånn ble det.
Men kvinnen avviser skapningen som alle andre, og i forferdelsen sprenger skapningen dr. Frankensteins laboratorium, seg selv, The Bride og dr. Pretorius til, og jeg siterer: 'atomer.'
Manuskriptet er Freddy vs. Jason, eller det som skulle bli det vi kjenner i dag som Freddy vs. Jason. Etter å ha ligget på Ronnys skrivebord siden 1987 og mugnet på seg den ene dårlige vrien i plottet etter den andre. Ronny plukker opp manuset, børster støv av det, skraper av noe som ligner på ketsjup (eller kanskje det er blod fra den dagen hvor han som begynte å jobbe med det fant ut at han hadde dretet seg så loddrett ut at han begikk selvmord over hele manuskriptet?) og leser det. Halvveis inne i manuset spyr Ronny over hele manuset og kaster det i søpla (hvor det hører hjemme) og tenner på det. 'Ah, merkelig så godt den dritten varmer' tenker Ronny. Men opp av flammene stiger en ånd (allà han blå i Alladin) og sier med myndig røst: 'Du har brutt forbannelsen som viler over denne produksjonen!' Så, like fort som han var kommet, var ånden borte! 
Ronny satte i gang og annsatte Damian Shannon og Mark Swift til å skrive et nytt manus. Shannon og Swift begynte arbeidet med å se igjennom alle de 10 Fredag den trettende filmene go alle 7 A Nightmare on Elm Street. Mange ganger endte de i fosterstilling på gulvet og vred seg i ville spasmer, men etter et par timer kom de til seg selv og spurte hverandre: 'Hvorfor kan ikke vi prøve å lage en film som ikke er cheesey?' Og det var en god tanke å ha i hodet når man skulle legge en ny sten på to så enorme oste-frenchiser. Filmen i seg selv er god. 
S&S valgte å se bort ifra F13 del 9 og 10(selvfølgelig siden den utspiller seg et sted i fremtiden) og klipte unna mange tøvete nykker til både Freddy og Jason, som de hadde pådratt seg etter to tiår med filmer av varierende kvalitet. Freddy sliter med å komme tilbake, og 'ansetter' Jason til å vekke litt liv i minnene i beboerne i Elm Street. Freddy får samlet nok krefter til å komme tilbake, men Jason lar seg ikke stanse og det må en gjeng behendige tenåringer til før de to endelig møter hverandre i en kamp på liv og død(med tanke på at begge figurene har død minst en gang hver(Freddy ble jo brent, men han har fått flere endelikt som drømmedemon og Jason druknet en gang som barn, og en gang som voksen)) 
Allerede i, det som på fagspraket heter 'pre-production hell', møtte filmen problemer og den enorme giljotinen til MGM fikk kjørt seg. Hodene til Irving Brecher, William H. Cannon, Herbert Fields, Arthur Freed, E.Y. Harburg, Samuel Hoffenstein, John Lee Mahin og Herman J. Mankiewicz, Jack Mintz, Sid Silvers rullet alle, et etter et, pent og pyntelig ned fra Louis Meyers skrivebord. Alle de overfornevnte var screenwritere, manusforfatter, og utkast etter utkast ble kastet ut. (Hehe) Men så skinte solen gjennom skyene da Noel Langley, Florence Ryerson og Edgar Allan Woolf slo i bordet med sitt manusforslag og det ble godkjent. Regissør Richard Thrope ble satt på jobben og i to uker filmet han Judy Garland, som Dorothy, med sitt blonde, krusete hår og baby-doll sminke, dansende i sølvsko nedover en strak og falmet gul sti. 
Det høres ikke ut som filmen du har sett sier du? Nei, det er det ikke heller. Plutselig en dag rullet også Thorpes hode gjennom studioet og crewet forsto at en ny regissør var blitt satt på saken. George Cukor kastet alt Thorpe hadde gjort og begynte fra scratch. Judy Garland ble den Dorothy vi kjenner i dag, 'the yellow brick road' ble som den skal være og sølvskoene ble 'Ruby Slippers' i anledningen at Technicolor skulle brukes på produksjonen, rød står bedre i farger enn sølv. Men dette skulle heller ikke vare for halvveis i innspillingen ble også Cukor hodeløs. MGM var rådville; hva skulle de gjør? Svaret: De sendte inn filmdoktoren Victor Flemming! Mannen som i årevis hadde reddet halvferdige filmer fra den visse død. Flemming fullførte filmen og er den eneste regissøren som har fått noe anerkjennelse. Dette gjelder for så vidt også 'Gone with the wind' som han regisserte det samme året. Så var det skuespillerne. 
Judy Garland, yngst og vakrest, tygde piller som en gal for å klare lange og tunge arbeidstimer. I tillegg måtte hun bruke et stramt korsett, som mer enn én gang førte til at hun besvimte på scenen, for å skjule sine kvinnelige former. Buddy Ebsen fikk rollen som tinnmannen og ble påført aluminiumspulver hver dag som en del av sminken. Det ingen brydde seg om å fortelle Buddy, men som han snart merket, var at pulveret og 'limet' som de festet det med var giftig, dessuten tettet pulveret lungene og porene i huden hans. For å sette kronen på verket fikk Buddy en allergisk reaksjon oppå det hele og endte på sykehus i seks måneder. I mellom tiden ble han erstattet av Jack Haley og sminken stille endret fra aluminiumpulver til aluminiummaling. Bert Lahr, som spiller løven, måtte bruke et kostyme som veide i overkant av tyve kilo, dessuten måtte han spise gjennom et sugerør for ikke å ødelegge sminken. Margaret Hamilton, 'The Wicked Witch of the West', har det med å forsvinne i flammer og røyk. Denne effekten fikk de til ved å slippe ut tung røyk, før Margaret falt ned i et hull i scenen og flammer ble sprutet ut. Dette gikk stort sett greit med unntak av den gangen flammene var litt for nærme og smeltet den tunge, kobberbaserte sminken til Margaret fast i ansiktet hennes. Sminken ble fort skrapet av, men Margaret fikk andre og tredjegradsforbrenninger i ansiktet og på hendene. Dessuten satt grønnfargen fra sminken i huden hennes i halvannet år senere. 'Trollmannen fra Oz' holder rekorden for flest dverger i en film, alt i alt 124 stykk minimennesker.
'The Munchkin' fikk betalt 50 dollar per uke, om var 6 dager lang. Toto, bikkja, fikk 125 dollar i uka. Alle dvergene, bortsett fra de to som åpner kjeften først, er dubbet over. Ingen av dem fikk dette opplyst og noen av dem tror fortsatt at det er dem som synger i filmen. Det går også en historie om at en av dvergene begår selvmord i bakgrunnen et sted men dette har vist seg å bare være tull. Eller, det vil de i hvert fall at vi skal tro.
Og for å summere historien: En jente blir tatt til et fremmed sted og dreper den første hun ser. Så slår hun seg sammen med tre andre og dreper igjen.
