Henning anmelder: The Bride of Frankenstein

James Whales mesterverk som markerer toppen på en epoke med monsterfilmer fra Universal studios. Filmen er en time og tolv minutter lang, gammel som stein og med sprakende farger som varierer i lysspekteret sort til hvitt.
For alle med någen kunnskap om Frankenstein fenomenet er det ingen hemmelighet at det er en del misforståelser rundt selve navnet. Frankenstein er navnet på skaperen, ikke skapelsen, selv om de to er blitt nærmest synonymer.
Og skapelsen, som forblir navnløs, er ikke det monsteret man skulle tro. Han er misforstått, utstøtt og forlatt. Dessuten så har han ikke bolter i nakken, det er ytre elektroder for å føre strøm inn i kroppen. Så vet du det.
På filmens rolleliste kommer Boris Karloff tilbake i rollen for andre gang av tre (Frankenstein (1931), Bride of Frankenstein (1935), Son of Frankenstein (1939)), som den alltid like sympatiske skapningen og som hans skaper, og stadig mer motvillige far, baron Henry von Frankenstein, figurerer Colin Clive for siste gang i en film før sin død. Dwight Frye er også tilbake selv om hans rollefigur, pukkelrygg assistenten Fritz (ikke Ygor, han dukker ikke opp før i Son of Frankenstein), blir drept i Frankenstein. Frye har fått en ny figur, Hanz, som holder på med likrøving og slikt, stort sett som Fritz gjorde. Ny på rollelisten er Ernest Thesiger som Dr. Pretorius, mannen som egger opp baronen til å gjøre et nytt forsøk på å skape liv, og Valerie Hobson som stepper inn etter Mae Clarke som Elizabeth Frankenstein. Mae Clarke ble tatt ut av prosjektet, etter Frankenstein (1931), fordi hun lå ganske hardt på flaska og byttet med sytten år gamle Valerie Hobson. Snakk om ung brud. Som The Bride, og Mary Shelley i åpningsprologen, gir Elsa Lanchester en uforglemmelig skuespillerprestasjon, inspirert av svaner i parken, selv om hun er på skjermen i til sammen litt under ett kvarter. Filmen er full av flotte landskap og slott som skaper følelsen av vertigo. Scenene er pene å se på selv om de mangler farger. Jesuslignelser mangler det heller ikke på og skapningen blir til og med korsfestet på et tidspunkt. Skapningen prater denne gangen (eneste gangen inntil Ghost of Frankenstein (1942) hvor monsteret får Ygors hjerne implantert) noe Boris Karloff var svært imot. Han hadde gitt skapningen sjarme med knurring og ville ikke at det skulle prate. Men sånn ble det.
Mange av figurene er ekstreme og av dagens publikum kan de bli oppfattet som tullete, men det er nettopp det de er. Bride er en svart komedie som driver gjøn med sin samtid. 'En film om død og fordervelse kan ikke lages uten humor,' skal James Whale, regissøren av både Frankenstein og Bride, på et tidspunkt ha sagt. Men en karakter som ikke blir latterliggjort er skapningen. Han er ensom og ønsker en venn, og siden han ikke har de beste menneskekunnskapene bruker han harde og brutale metoder for å få dr. Frankenstein til å skape en venn til ham. En kvinne.Men kvinnen avviser skapningen som alle andre, og i forferdelsen sprenger skapningen dr. Frankensteins laboratorium, seg selv, The Bride og dr. Pretorius til, og jeg siterer: 'atomer.'
Men dr. Frankenstein selv overlever og herved følger en av filmhistoriens stor film feil: I det originale manuskriptet skulle skapningen sprenge dr. Frankenstein også, men dette testet dårlig hos prøvepublikummet. Dermed ble slutten endret til at skapningen oppfordrer dr. Frankenstein til å gå, noe han gjør. Derimot hadde ikke filmen budsjett nok til å filme sprengningsscenen en gang til, med det resultat at dr. Frankenstein er inne i laboratoriet like etter at han er gått ut. Ikke er det vanskelig å se ham heller, han klamrer seg til veggen og ser forskrekket opp mot taket som faller ned. Sekundet etterpå er han ute, trygt forvart i sin forlovedes armer.
Men 'The Bride of Frankenstein' forblir en kult film og The Bride selv er en av de mest gjenkjennelige monstrene gjennom tidene. Tenk på et kvinnelig monster og The Bride er den første du tenker på, med sin fuzzy frisyre.

Henning anmelder: Freddy vs. Jason

Fortsatt arkivklipp, fordi jeg ikke har fått i gang internett enda:

Ronny Yu kom inn på kontoret sitt en dag, tørket av seg svetten etter siste dag på jobben sammen med Samuel L. Jackson (The 51st State) og dumper ned i kontorstolen sin. Men hva får han se?

Der under haugen av papirer, der ligger et manuskript! 'Guri malla!' tenker Ronny, 'Det må ha ligget der fra før jeg fikk dette kontoret!' Og sant nok.Manuskriptet er Freddy vs. Jason, eller det som skulle bli det vi kjenner i dag som Freddy vs. Jason. Etter å ha ligget på Ronnys skrivebord siden 1987 og mugnet på seg den ene dårlige vrien i plottet etter den andre. Ronny plukker opp manuset, børster støv av det, skraper av noe som ligner på ketsjup (eller kanskje det er blod fra den dagen hvor han som begynte å jobbe med det fant ut at han hadde dretet seg så loddrett ut at han begikk selvmord over hele manuskriptet?) og leser det. Halvveis inne i manuset spyr Ronny over hele manuset og kaster det i søpla (hvor det hører hjemme) og tenner på det. 'Ah, merkelig så godt den dritten varmer' tenker Ronny. Men opp av flammene stiger en ånd (allà han blå i Alladin) og sier med myndig røst: 'Du har brutt forbannelsen som viler over denne produksjonen!' Så, like fort som han var kommet, var ånden borte! Ronny satte i gang og annsatte Damian Shannon og Mark Swift til å skrive et nytt manus. Shannon og Swift begynte arbeidet med å se igjennom alle de 10 Fredag den trettende filmene go alle 7 A Nightmare on Elm Street. Mange ganger endte de i fosterstilling på gulvet og vred seg i ville spasmer, men etter et par timer kom de til seg selv og spurte hverandre: 'Hvorfor kan ikke vi prøve å lage en film som ikke er cheesey?' Og det var en god tanke å ha i hodet når man skulle legge en ny sten på to så enorme oste-frenchiser. Filmen i seg selv er god. S&S valgte å se bort ifra F13 del 9 og 10(selvfølgelig siden den utspiller seg et sted i fremtiden) og klipte unna mange tøvete nykker til både Freddy og Jason, som de hadde pådratt seg etter to tiår med filmer av varierende kvalitet. Freddy sliter med å komme tilbake, og 'ansetter' Jason til å vekke litt liv i minnene i beboerne i Elm Street. Freddy får samlet nok krefter til å komme tilbake, men Jason lar seg ikke stanse og det må en gjeng behendige tenåringer til før de to endelig møter hverandre i en kamp på liv og død(med tanke på at begge figurene har død minst en gang hver(Freddy ble jo brent, men han har fått flere endelikt som drømmedemon og Jason druknet en gang som barn, og en gang som voksen))

Og vinneren? Jo det ble fansen som endelig fikk det de ville ha.

Henning anmelder: Trollmannen fra Oz

Historien begynner med L. Frank Baums bok 'The wonderful wizard of Oz' i 1900. Baum selv produserte plenty av dårlige, lavbudsjett stumfilmer av sine egne bøker, men aldri noen som skulle nå ut til et større publikum. Men i 1939 slapp MetroGoldwynMeyer sin nyeste barnemusikal, 'The Wizard of Oz' i sprakende Technicolor. Men selve prosessen med å lage filmen var ikke like idyllisk som den merkelige verdenen Oz. Allerede i, det som på fagspraket heter 'pre-production hell', møtte filmen problemer og den enorme giljotinen til MGM fikk kjørt seg. Hodene til Irving Brecher, William H. Cannon, Herbert Fields, Arthur Freed, E.Y. Harburg, Samuel Hoffenstein, John Lee Mahin og Herman J. Mankiewicz, Jack Mintz, Sid Silvers rullet alle, et etter et, pent og pyntelig ned fra Louis Meyers skrivebord. Alle de overfornevnte var screenwritere, manusforfatter, og utkast etter utkast ble kastet ut. (Hehe) Men så skinte solen gjennom skyene da Noel Langley, Florence Ryerson og Edgar Allan Woolf slo i bordet med sitt manusforslag og det ble godkjent. Regissør Richard Thrope ble satt på jobben og i to uker filmet han Judy Garland, som Dorothy, med sitt blonde, krusete hår og baby-doll sminke, dansende i sølvsko nedover en strak og falmet gul sti. Det høres ikke ut som filmen du har sett sier du? Nei, det er det ikke heller. Plutselig en dag rullet også Thorpes hode gjennom studioet og crewet forsto at en ny regissør var blitt satt på saken. George Cukor kastet alt Thorpe hadde gjort og begynte fra scratch. Judy Garland ble den Dorothy vi kjenner i dag, 'the yellow brick road' ble som den skal være og sølvskoene ble 'Ruby Slippers' i anledningen at Technicolor skulle brukes på produksjonen, rød står bedre i farger enn sølv. Men dette skulle heller ikke vare for halvveis i innspillingen ble også Cukor hodeløs. MGM var rådville; hva skulle de gjør? Svaret: De sendte inn filmdoktoren Victor Flemming! Mannen som i årevis hadde reddet halvferdige filmer fra den visse død. Flemming fullførte filmen og er den eneste regissøren som har fått noe anerkjennelse. Dette gjelder for så vidt også 'Gone with the wind' som han regisserte det samme året. Så var det skuespillerne. Judy Garland, yngst og vakrest, tygde piller som en gal for å klare lange og tunge arbeidstimer. I tillegg måtte hun bruke et stramt korsett, som mer enn én gang førte til at hun besvimte på scenen, for å skjule sine kvinnelige former. Buddy Ebsen fikk rollen som tinnmannen og ble påført aluminiumspulver hver dag som en del av sminken. Det ingen brydde seg om å fortelle Buddy, men som han snart merket, var at pulveret og 'limet' som de festet det med var giftig, dessuten tettet pulveret lungene og porene i huden hans. For å sette kronen på verket fikk Buddy en allergisk reaksjon oppå det hele og endte på sykehus i seks måneder. I mellom tiden ble han erstattet av Jack Haley og sminken stille endret fra aluminiumpulver til aluminiummaling. Bert Lahr, som spiller løven, måtte bruke et kostyme som veide i overkant av tyve kilo, dessuten måtte han spise gjennom et sugerør for ikke å ødelegge sminken. Margaret Hamilton, 'The Wicked Witch of the West', har det med å forsvinne i flammer og røyk. Denne effekten fikk de til ved å slippe ut tung røyk, før Margaret falt ned i et hull i scenen og flammer ble sprutet ut. Dette gikk stort sett greit med unntak av den gangen flammene var litt for nærme og smeltet den tunge, kobberbaserte sminken til Margaret fast i ansiktet hennes. Sminken ble fort skrapet av, men Margaret fikk andre og tredjegradsforbrenninger i ansiktet og på hendene. Dessuten satt grønnfargen fra sminken i huden hennes i halvannet år senere. 'Trollmannen fra Oz' holder rekorden for flest dverger i en film, alt i alt 124 stykk minimennesker.'The Munchkin' fikk betalt 50 dollar per uke, om var 6 dager lang. Toto, bikkja, fikk 125 dollar i uka. Alle dvergene, bortsett fra de to som åpner kjeften først, er dubbet over. Ingen av dem fikk dette opplyst og noen av dem tror fortsatt at det er dem som synger i filmen. Det går også en historie om at en av dvergene begår selvmord i bakgrunnen et sted men dette har vist seg å bare være tull. Eller, det vil de i hvert fall at vi skal tro.

Selve historien kjenner vi alle, men det er en ting som er verdt å merke seg; den første til å si noe hyggelig til Dorothy etter at hun lander i Oz er heksa som er ute etter å drepe henne. (I'll get you, my pretty.) Og for å summere historien: En jente blir tatt til et fremmed sted og dreper den første hun ser. Så slår hun seg sammen med tre andre og dreper igjen.

Coming to you live from Edinburgh!

Naa sitter jeg paa en hotelpc i Edinburgh, Skottland (der av mangelen paa de tre siste bokstavene i det norske alfabetet.)
Naar jeg og Monica var i london sist, var det jeg som valgte hotell, etter egen lommebok, og vi endte opp med noe krappy drit (synes Monica) hvor alt var mokkete og ingen stovsugde rommet vaart hele uka. Denne gangen har Monica valgt hotell og du og du saa flott det er her! Her er det bar og resturang, eget frokost rom og bakgaard med sol hele dagen (naar det forst er sol da), med datarom (aapenbart) og tv (var ikke det der jeg kjopte rom), badekar og radio (var ikke det heller), traadlost internett (hvis vi hadde hatt med oss egen pc) og sikringskap som er et annet sted enn inne paa rommet vaart (vi fikk besok av en hotellansatt sist gang, som maatte skjekke sikringskapet, som da var lokalisert hoyt oppe paa veggen i rommet vaart). Men det morsomste av alt var naar vi forst kom inn dora var det en egen fyr som tok bagasjen vaares og fortalte oss om hotellet, om bussene inn og ut til byen, om taxitrafikken, om whiskey og som var veldig ivrig paa det at han kom til aa vaere i lobbyen hele dagen saa det var bare aa snakke med han om det skulle vaere noe.
Og hadde det vaerte noe, vaere seg krise i burma eller tom for dopapir, saa tror jeg jaggu han hadde fikset det!
Til slutt vil jeg bare minne om at jeg fortsatt er uten internett (generelt) og at jeg derfor vil slippe litt 'arkivklipp', gamle anmeldelser jeg har skrevet for. Cheers!

Henning anmelder: Hairspray

Herregud for en herlig film!

Ja, jeg har et weakspot for musikaler (spesielt de som synger dialogen også, selv om de ikke gjør det i denne).

Ja, jeg har en weakspot for John Travolta (er stolt eier av hans scientologiepos Battlefield Earth som ligger på imdb's 66 plass over de mest ræva filmene ever.)

Ja, jeg har en weakspot for Christopher Walkens dansing (se Fatboy Slims Weapons of Choice video eller Romance and Cigarettes.)

Ja, jeg elsker 50/60-tallet (på film that is.)

I tillegg har jeg lengtet etter denne filmen leeeeenge og hadde dermed ekstreme forventninger.

Men gjett om filmen innfridde!

Fra første øyeblikk merket jeg hvor det bar (Goodmorning Baltimore!) og når John Waters blotter seg var jeg solgt. Neste personlige høydepunkt: The Corny Collins Show og Negro Day! Det er gøy fordi det er så absurd, men skummelt fordi DET VAR SÅNN EN GANG.

Cue; John Travolta som noe overvektig kvinne! Men skuespillet som bekymret mor med humørsvingninger som når toppen av Everest og bunnen av Mariane gropen overskygger det latterlige ved selve karen i fatsuit. Jeg kan faktisk tro på morsinstinktet til Edna Turnblad og hvordan hun bare vil sin datter vel.

Og så er det Walken, i rollen som morobutikkeieren Wilbur Turnblad, mannen som setter drømmer overalt og elsker sin familie. (Edna og Wilburs Timeless to me nummer er en umiddelbar klassiker) Tracy Turnblad, som filmen handler om, vinner velvilje som mye-hår-mye-hud-men-hun-kan-danse-jenta som vil ha 'Negro day ever day'.

Michelle Pfeiffer får vel ikke allverdens å spille på som Fluenes Herre på stylter (for noen lange,tynne ben den dama har!) men det holder. Hun skal være ond, og det er hun.

Så en liten tur innom Mr. Pinkys og jeg gråter fordi Edna endelig er fornøyd med seg selv. Og hun blir det dansende!

Et sleivspark mot kristendom og rasisme og et lite besøk av Ricki Lake senere og filmen er over selv om jeg ønsker at den ikke var det.

Etter at den værste skjelvingen (av glede) har gitt seg blir jeg sittende å undre: Er orginalen, den med Ricki Lake som mye-hår-mye-hud-men-hun-kan-danse-jenta, like god? Og er det en musikal? Eller er det jeg nettopp så, en filmatisering av Brodwaystykket Hairspray (som igjen er basert på filmen selvfølgelig)?

Eller er ingen film den samme uten Travolta i fatsuit og kjole?

Hvor er Henning?

Jo det skal jeg si deg! Henning har vært en uke i USA og er nå i gang med å flytte til Oslo(uten nett), med det resultat at han har vært borte fra eteren, og kommer til å fortsette med det en stund. Ikke at jeg har så grusomt mange 'faste lesere' men Markus leser jo nå å da... På den annen side så er han jo bortimot min eneste Oslokontakt så han kommer til å se mer av meg enn han egentlig vil.
Skal prøve å kaste inn et innlegg nå å da mens jeg er på jobben (men man skal jo egentlig 'jobbe' på jobben da så...) men jeg har planer om å få fiksa internett.
I mellomtiden så vil jeg jo alltid ha Kirkeparken, og nå i disse tentamen/eksamens tider vil det jo være god plass der.