Metal Gear Solid 3: Snake Eater

Jeg ble akkurat ferdig med spillet i dag og... Hvordan skal jeg si det... Det var trist.

For de av dere som aldri har vært borti Metal Gear spillene før kommer en liten oppdatering: Det første spillet, til Nintendo konsolen (den gangen Nintendo bare het Nintendo og var en stor, grå kasse med firkantede kontroller) er alle snikespills mor. Før Splinter Cell, før Hitman, da var det Metal Gear. Man hadde jo selvfølgelig Castle Wolfenstein og lignende, men ikke før MG fikk man en god historie.
Store deler av serien finner sted i fremtiden, det første spillet er laget i 1987 og finner sted i, gisp, 1995! Metal Gear Solid er spill nummer 3 og MGS2 blir da spill nummer 4, når man ikke regner med de som står utenfor kronologien og spinoffs. Her spiller du Solid Snake, en hightech genmanipulert soldat (som forsåvidt er antagonisten i de andre spillene også, men de eldre har jeg ikke spilt). Sniking står på menyen (ikke min spesialitet i det hele tatt) og selv om jeg har prøvd litte grann så har jeg lagt dem fra meg til fordel for MGS3. Jeg fikk tak i MGS3 ved en ren tilfeldighet og det havnet bare i hylla mi. Etter langt om lenge lånte jeg det bort, men når jeg fikk det tilbake igjen bestemte jeg meg for å prøve det selv.Og der satt den. Jeg ble frelst øyeblikkelig og kastet meg over internettet. Jeg kjøpte MGS og MGS2, og leste om MGS3. På dette punktet hadde jeg allerede rast igjennom over halvparten av spillet, og (som sagt: sniking er ikke min stil) skutt meg fremover. Så leste jeg om alle hemmelighetene, alle mulighetene og alle variasjonene som ligger i spillet, og jeg bestemte meg for å gjøre noe jeg aldri hadde gjort før: starte et spill på nytt FØR jeg har runda det! Og jeg angret ikke. På et punkt i spillet er du nesten død og du går i en elv med spøkelser. Første gangen jeg gikk der var det masse spøkelser, men så leste jeg at antall spøkelser er likt med antallet DU har drept i løpet av spillet. Så jeg bestemte meg for å satse på sniking (for en gangs skyld), og, ganske så riktig, ingen spøkelser denne gangen.
Når man trykker start får man opp en meny, sammen med et bilde av deg selv sånn som man ser ut(man kan bytte både klær og ansiktsmaling i løpet av spillet). Ved å trykke på figuren av deg selv og snurre ham rundt vil du få deg selv til å spy når du kommer ut av start menyen igjen.
Hvis du skyter bossene med bedøvelsespiler vil de legge fra seg cammodraktene sine.
Det er detaljer som dette, og det her var bare noen fattige eksempler, det er hundrevis av dem, som gjorde at jeg ville begynne på nytt. Imotsetning til de andre spillene i MG-serien er MGS3 satt i fortiden(1964, midt i den kalde krigen), og det urbane miljøet er byttet ut til fordel for jungelterreng. Du spiller i rollen som Naked Snake, Solid Snakes genetiske far, og som på slutten av spillet blir tildelt tittelen Big Boss, protagonisten i de to første MGspillene. Du får en deilig følelse av hvor alt kommer fra, mange løse tråder blir knyttet, og du ser hvorfor Big Boss ble som han ble.
Spillet er ikke så mye spill som film i følelse og utforming. Det er mange, lange filmsnutter innimellom, og utallige radiosamtaler, som skraper frem den dype handlingen, lag for lag og musikken er et ordentlig filmsoundtrack.
Her er det temaer som atomvåpen, 3 verdens krig, ensomhet, kjærlighet(of course), filosofi og, kanskje det viktigste, Lojalitet mot ditt land vs. Følelser. Jeg skal skrape overflaten her og fortelle om den historien jeg synes er best:


SPOILERS
Du begynner med The Virtious Mission, Naked Snakes første oppdrag. Her skal en vitenskapsmann, som Soviet har bortført, reddes. Teamet, som du kommuniserer med via radio, er Para-Medic, som hjelper deg med å utføre selvhjelp på deg selv (og som også er veldig opptatt av film og som kan føre laaaange samtaler om nettopp dette emnet), Signit, som hjelper deg med våpen og lignende, The Boss, som er din mentor og den eneste som du stoler helt og fullt på bidrar med råd om kampteknikk, og Major Zero, som bidrar med alt annet rundt oppdraget.

Mens du er ute og redder Sokolov, som er vitenskapsmannen, mister du radiokontakt med The Boss. Sokolov forteller at han har blitt truet til å lage the Shagohod, et dommedagsvåpen. Mens du prøver å flykte med Sokolov blir du stoppet av The Boss, hun har byttet side (or so it seems) og har rottet seg sammen med Colonel Volgin, en russer som har samlet en hær for å styrte styret i Soviet og så bruke Shagohod mot Amerika. Han har samlet The Boss' tidligere gruppe, The Cobras, og sammen bortfører de Sokolov igjen. Her kommer det første øyeblikket med Snake og Boss sammen (de er så nydelige altså!). Snake kan ikke forstå at Boss deserterer mens hun bare snakker dritt til ham før hun banker ham opp, og kaster ham utenfor en bro og leaves him for dead.
Utrolig nok, og med Para-Medics hjelp, kommer Snake seg igjen. Han får beskjed av Major Zero at Sokolov må hentes tilbake, Shagohad må ødelegges, Cobraene må fjernes, og The Boss må elimineres.
Så inn i skogen bærer det og de fem Cobraene møtes og bekjempes:
The Pain, en småfet kar som har en greie med bier.
The Fear, en pilskytene fyr med splittet tunge og overaktive ledd som er bortimot usynelig og klatrer rundt i trærne.
The End, en hundre år gammel snikskyter.
The Fury, en kosmonaut som setter fyr på alt.
The Sorrow, eller, spøkelset av The Sorrow som ble drept for et par år tilbake.
Colonel Volgin, bifil sadomachosist, med 10 000 volt i kroppen.
Innimellom disse bossene kommer det filmsnutter med Snake og The Boss, hvor nesten alle ender med at hun banker opp Snake og ber ham dra sin vei, før det endelige oppgjøret dem immellom. The Boss, eller The Joy som hun het når hun var med Cobraene under andre verdenskrig, forteller om hvordan hun drepte The Sorrow, far til hennes barn (som ble født under slaget på Normandie, med et veldig grisete keisersnitt, og ble fratatt henne ved fødselen) fordi hun hadde fått ordre om det. Så er det tid for juling, man gir litt og man tar litt, og til slutt ligger The Boss der og selv om Snake ikke vil drepe henne, så har han jo fått ordre og... og...
Og når jeg nå er kommet til slutten, når jeg har drept min mentor og morsfigur The Boss, som, for sitt eget land har utgitt seg for å være en desertør...Når jeg nå har sendt hun som har lært meg alt til en umerket grav, etter at hun har fortalt meg om hennes triste sjebne om hvordan hun av lojalitet til de samme folkene som tok fra henne hennes eget barn, drepte den eneste hun elsker... Når jeg nå har gjort det, og står foran president Johnson og får medaljen og tittelen Big Boss... Da...

Da har jeg det ikke godt...

"The Boss: I raised you, and loved you, I've given you weapons, taught you techniques, endowed you with knowledge. There's nothing more for me to give you. All that's left for you to take is my life. "



(hvis 'sammendraget' mitt virker litt tynt og hullete så er det fordi det er akkurat det det er. Når jeg nevner ikke Ocelot (bossen, i mgs2), det politiske spillet mellom Soviet og USA, min noe tvilsomme inside man hos Colonel Volgin, torturscenen, eller The Philosophers Legacy med et ord så er det fordi det, rett og slett, er veldig mye og veldig komplisert.)