Klokka ti over halv tolv, på selveste nyttårsaften, slo et av de 
essensielle spørsmålene som filosofene har fundert på siden antikkens dager, ned i meg:
Hva er best: Kaldt eller varmt dosete?
Det virket trivielt først, det er jo lett å svare på tenkte jeg umiddelbart, men når jeg tenkte litt mer på det så viste det seg å ligge så mye mer i det.
Første senario: Kaldt dosete.
Alle har vi vært der. En hyttetur med utedo. En nattelig dotur på vinteren. Følelsen av kald plast mot naken hud. Et grøss som går igjennom kroppen.
Kaldt dosete er rett og slett ubehagelig, ikke noe stort mer komplisert enn det.
I lys av den avsluttende setningen i det første senarioet, skulle man tro at varmt dosete ville være rene himmelen. Men den gang ei.
Med et varmt dosete vil det dukke opp spørsmål når man sitter der, for hvorfor er det varmt? Jo, fordi noen satt der før deg!
Men hvem? Hvilke rumpeballer har sittet akkurat her jeg sitter med mine rumpeballer nå? Var det en person jeg kunne tenke meg å gni rumpeballer med? Var det en slektning? Var personen ren? Ikke minst; Hva gjorde personen her? Stort eller lite? Bimmelim eller bommelom?
Kunne jeg egentlig, under andre omstendigheter, tenkt meg å sitte på samme stedet som denne eventuelle personen hadde gjort, for eksempel, bommelom, rett etter at personen hadde gjort 
det der?
det der?Spørsmålene er mange og selv ikke jeg er vis nok til å gi noe definitivt svar.
Godt nytt år.
|