Siste fredag i August

Da jeg fortsatt skriver innleggene mine lenge før jeg faktiskt publiserer dem, og for tiden driver mest med allmen opplysning om dverger og ubrukelige norske skuespillere, blir det litt lægg på 'dagbok' innleggene. Men her kommer altså et om fredagen som var (jeg skriver dette 5 september).
Som vanlig hadde jeg planlagt en intim kveld med Metal Gear Solid 4, gta4 og en drøss filmer innimellom (for den helgen hadde jeg tatt frem Die Hard With A Vengance, Die Hard 4.0, Dødelig Våpen Quadralogien(som det heter så fint) og Django) men rundt 10 på kvelden ringer en halvfull Molund og spør om jeg skal være med på en karaokebar i sentrum. Han skulle ha med seg Skrumpetissen og broren og jeg ba ham om å overtale Skrumpen til å ta med seg Linn Therese. Det skulle han prøve på.
Da jeg egentlig ikke har noe bedre å gjøre (helligbrøde!) sa jeg ja. Jeg hoppet på bussen (da Romvogna er på reperasjon igjen) og så på t-banen, og vips så sto jeg på Karl Johan og fikk en telefon fra en totredjedelerfull Molund som forklarte at han de hadde bomma bussen og var på vei til toget. Dermed ble jeg stående på Karl Johan å vente.

Og det er ikke noe man gjør ustraffet på en fredagskveld.

Det var nemelig ikke lenge jeg fikk bli stående alene.

Jeg så min første hore på fredag. Jeg spaserte nedover Karl Johan, jeg gikk av t-banen på egertorget og skulle møte Molund ved arkaden, og fikk se to kølsorte jenter som sto, midt i gågata, å hang. Instinktivt forsto jeg at dette var snakk om utøvere av verdens eldste yrke. Instinktivt! Det synes jeg er rart. Det er lenge siden det sto noe om dem i avisen, og afrikanere er ikke et uvanelig syn i oslo. Men allikevel så skjønte jeg med en gang at dette var horer.

Så satt jeg der da, og ventet på Molund og Skrumpen, mens horene fløy som måker rundt et pølsebrød rundt meg. 'Hey, sweetie' 'Wanna have some fun, handsome?'
Jeg er kar nok til å innrømme at til å begynne med så var det litt morro, tilogmed litt spennende med disse tilnærmelsene. Etter en stund ble jeg tilogmed modig nok til å prate litt med dem, høre litt på pris og sånt (for hvor mye betaler man egentlig? Skal ikke påstå at jeg alltid har lurt på det, men når man er midt oppi det hele så blir man jo litt nysgjerrig. Jeg kan jo opplyse om at jeg fikk prutet meg ned til 500 kroner, men da måtte vi gjøre det i parken), og hvor de var fra. Noen av dem skulle også ta på meg hele tiden, men et sted går grensa, hvem vet hvor de henda hadde vært før på kvelden.
Som sagt, så var det litt spennende de første 10 gangene, men de siste 146 begynte å bli litt for mye av det gode og når langerne begynte å legge merke til meg også da ble jeg mett på all oppmerksomheten og rømte inn på sevenelleven. Der fikk jeg en telefon fra firefemtedelerfulle Molund som kunne fortelle at han ikke hadde mer batteri på telefonen. Så ble mer venting og etter 3 timer ga jeg opp. Så sjekket jeg den karaokebaren og jaggu måtte jeg betale føkkings 100 kroner bare for å gå inn!

Så jeg bestemte meg får å snike på t-banen hjem igjen, men på egertorget var det selvfølgelig kontroll så jeg bestemte meg for å prøve nationalteateret, men innen jeg kom dit, så var siste toget gått. Nattbussen gikk ikke før 2 og en halv time så jeg gikk til Majorstua for å se om det var noen jeg kjente på Studentersamfunnet. Det var det selvfølgelig ikke så jeg gikk ned til Karl Johan igjen og tok bussen til Kjelsås og så gikk jeg opp den grusomt lange bakken hjem.

Ikke spesielt berømte nordmenn i Hollywood: Natassia Malthe

Jeg må forte meg litt med Natassia siden hun kan eksplodere ut av 'Ikke spesielt berømt' delen av denne serien. Hun har allerede figurert på forsiden av norske medier/seoghør som Hollywoodstjerne på Petter Stordalen fest. På den annen side har hun truet med å eksplodere ganske lenge nå.

Der vanlige folk kanskje har sett henne er i filmen Elektra hvor hun kliner med Jennifer Gardner.

Når jeg ser over lista med filmer hun har spilt i nå oppdager jeg til min overraskelse at jeg har sett henne i mange filmer, uten egentlig å legge merke til henne. Hun har altså ikke et ansikt man husker(sånn som Steve Buscemi). Hun dukker opp i en film som heter Stark Raving Mad, Sean William Scotts (Stiffler i American pie) desperate forsøk på å bryte typecastingsirkelen han snurrer rundt i, som jeg så en gang på ungdomskolen.

Nå viser det seg også at hun er med i Lake Placid, en film jeg har sett mange ganger, mest sannsynelig som en av damepolitiene. Selv når jeg vet hun er med i en film som er superknall og som jeg har sett mange, mange ganger klarer jeg ikke å se henne for meg.

Det hun fikk oppmerksomhet for sist i norske medier/seoghør var at hun landet hovedrollen i, hold deg fast, Owe Bolls rettpåvideokalkunoppfølgeren til kalkunen BloodRayne, BloodRayne 2: Deliverance. Husk at dette er rollen Kristanna Loken (enda en nordmann(kvinne) alle besteforeldrene hennes er fra Norge)Slenger med et bilde av Natassia som Rayne:

Og et av Loken i samme rolle (jeg har selvfølgelig sensurert det):Så vil jeg få lov å nevne at hun ikke står på rollelista for BloodRayne 3.

Famous Dwarfes: Mihaly "Michu" Meszaros

Andre del i serien som kaster lys over noen av filmverdnens minste bidragsytere og i dag er turen kommet til Mihaly "Michu" Meszaros.Michu, her fotografert sammen med Michael Jackson hos den ungaske utenriksministeren (ikke spør), var født i Ungaren i 1939 (tydeligvis det internasjonale dvergåret med premieren på 'Trollmannen fra Oz') og kjent blandt annet fra filmen 'Se han snakker' hvor han var stuntmann for, ja du gjettet det, babyen. Når Michu ikke stunter rundt i bleier er han med i serier som 'Blossom'.

I 1985 spaserte en fyr ved navn Tim Burton inn i kinoverdnen med en barnefilm ved navn 'Pee-Wee's Big Adventure' og i hovedrollen hadde vi Pee-Wee Herman selv, Paul Reubens (en mann som senere er blitt tatt for å runke på en pornokino(hva har skjedd med verden?) under en visning av 'Nurse Nancy' et sart drama om en kvinnelig sykepleier som bytter plass med sin venninne som er prostituert for å betale husregningen sin (Peter North er med, viden berømt for sitt store lem og lange, treffsikre cumshots) og siktet, men frafalt, for å ha kjøpt barneporno). Paul Reubens gikk så ut i 1988 og laget en oppfølger, 'Big Top Pee-Wee' som blandt andre hadde med seg Dustin "Screech" Diamond, tidligere barnestjerne turned hjemmepornoskuespiller nå mest kjent for å utføre Dirty Sanchez', Benicio del Toro som Duke the Dog-Faced Boy (altså er det en sånn tilbake til røttene grei når han nå skal spille The Wolf-Man) og Kris Kristofferson som sirkusdirektør. Og mitt oppi alle stjernene sitter Michu som Andy.

Men mest berømt er nok Mihaly Meszaros for å ha spilt romvesnet A.L.F. i hele åtte episoder, altså hver gang A.L.F. hadde behov for å flytte seg fra A til B mått Mihaly inn en trang, varm dress å løpe rundt å jage katter.

Nå om dagen bor Michu i Beverly Hills og er medlem i Ringling Brothers and Barnum & Bailey Circus som seg hør og bør for en hver dverg med selvrespekten i behold.

Det er også verdt å nevne at den korteste gata i Hawthorne, California er oppkalt etter han.

Hellboy dos

Forrig fredag var jeg, Markus og en av de her på kino å så Hellboy 2.
!!SPOILERS!!
Jeg vil begynne med å dementere store deler av den siste biten i dette innlegget.
Dette var triste greier. del Toro og Mignola satt sikkert sammen og samtalen gikk sikkert noe som det her:

del Toro: "Jaja, hva skal vi finne på nå da?" *Tar et pizzastykke*
Mignola: "Vi må lage noe episkt no, noe stort!"
del Toro: "Det gjør vi! Og effekter er gøy! Masse effekter! Og sånne fabeldyr!"
Mignola blir så ivrig at han reiser seg opp: "Jess! Og Muppets! Muppets er konge!"
del Toro vurderer å reise seg, men tar et stykke til av pizzaen i stedet: "Og så kan vi hinte til et seksuelt forhold som ingen egentlig vil tenke på! Gi folk grusomme bilder i hodet!"
Mignola hopper opp og ned: "Masse effekter, masse effekter, masse effekter!"

At Guillermo del Toro tar seg en liten kunstpause mellom Pan's Labyrint og Hobbiten er forsåvidt greit, hadde det vært for en film som 'Harold and Kumar goes to Guantanamo Bay', ikke Hellboy 2, som skal følge etter den vidunderlige Hellboy 1!
Hellboy 1 er varm og morsom, litt føleri og så action og mytologi. Hellboy 2 vil ha det samme bare mer, mer, mer! og det hele ender opp i en tom sløv suppe av muppets og effekter og mytologi som er funnet opp på sparket. Er det virkelig dette jeg har ventet fire år på?

Ikke spesielt berømte nordmenn i Hollywood: Marit Velle Kile

Så var turen kommet til Marit Velle Kile. Og dette blir et kort innlegg for det hun er en av de spesielt mindre ikke spesielt berømte nordmennene i Hollywood. Jeg klarte ikke å finne et ordenlig bilde av ho en gang.

Marit er født på Ørsta, 13 november 1978 og har vært med i noen strø episoder av tv-serier jeg aldri har hørt om, sånn som 'Blue Murder' og 'NY-LON'. Hun har også spilt inn tre tv filmer jeg aldri har hørt om sånn som 'The best man' og 'She's gone'.

Men der jeg så henne var i Blade 2! Og hvem er denne prominente skuespilleren der? Hvilken rolle har vår egen Marit Velle Kile blandt Ron Perlman og Guillmero del Toro? Hun spiller Verlaine(hun får aldri navnet sitt sagt høyt), den rødhårede vampyren som visstnok er dama til han med slegga.

Så der har du Marit Velle Kile.

Famous Dwarfes: Michael J. Anderson

Dverger er svært undervurderte i Hollywood, og de har en lang historie der, mye lengre enn andre minoriteter, sånn som mørkhudede (jamen han i 'jazz singer' (1927) er jo neger jo, sier du. Nei, sier jeg, Al Jolson ble sminket svart. Det skulle tatt seg ut om en neger hadde en hovedrolle. Pha!) og homofile. Jeg vil kaste litt lys over noen av disse småttingene som jeg liker best. Starting with: Michael J. Anderson !

Mange husker han som den rare fyren som snakket baklengs(ish) i Twin Peaks, eller som Samson i Carnivale men han har også formet og spilt i en del band og han har vært dataekspert hos NASA.

Michael har fått dobbel dose i form av Osteogenesis imperfecta, eller beinskjørhet (noe som førte til at han vokste opp i rullestol) og Achondroplasia som er den mest vanlige formen for dvergisme (hvis det heter det) og står for rundt 70 % av alle dverger. Bare benskjørheten i seg selv kan gjøre folk små(ved de mest ekstreme tilfellene) fordi bena bøyer seg og knekker til stadighet. Men dette har selvfølgelig ikke plaget Michael her siden han har Achondroplasia i tillegg og dermed må være dverg uansett.

Men i Mullahand Drive, enda en Lynch film, så har Michael fått en stor og flott protese kropp og spiller en vanlig mann.

Jeg vil også nevne at Michael J. Anderson også har spilt i X-files og Star Trek DS9.

Filmer som ikke er tro mot tegneserien: The League of Extraordinary Gentlemen

Alan Moore er nok den mannen med det såreste rumpehullet i verden. Han blir rumpevoldtatt om igjen og om igjen av Hollywood.

Den som får æren av å kjøre staken i ham denne gangen er godeste Stephen Norringhton, regissøren av Blade(som heller ikke er nevneverdig tro mot tegneserien). Sean Connery er det navnet som står på coveret og han leder en gruppe bestående av ho prdama i flyet i Superman Returns, den-gang-kjæresten til Charlize Theron, Priest fra Blade to, en gammel Bollywood skuespiller, julenissen i Seed of Chucky og Dr. Ray Barnett fra Akutten. Og denne 'super'gjengen sloss mot... eh... mest seg selv egentlig.
Tegneserien: Wilhelmina Murray får beskjed av Champion Bond at hun må hente opiumvraket Allan Quartermain, for Queen and country osv. Mina får haike med Nemo til India og kidnapper Allan (han er så full av opium at han ikke klarer å gå. Ikke at han vil heller.) Deretter drar de å rekruterer Mr. Hyde/dr. Jekyll, som er opptatt med å myrde horer i Paris, og den usynlige mannen, Griffin, som ligger med jomfruer på en kostskole i London(de tror at han er den Hellige ånd, siden hele tre jomfruer er blitt gravide).
Så bærer det avgårde for å bekjempe en 'Chinaman', de saboterer krigskipet hans og drar hjem til M (som viser seg å være Moriarty)som svarer med å sette ut sitt eget krigskip som han setter fyr på vest-London med. Så må våre venner stoppe ham.
Filmen: Allan blir hentet utfra Afrika, hvor han drikker brunsprit, og presentert for Nemo, den usynlige mannen Skinner og Mina Harker. Så drar de avgårde for å rekrutere Dorian Gray. Der dukker Tom Sawyer plutselig opp. Deretter bærer det til Paris for å fange Dr. Jekyll/Mr. Hyde. Da er den muntre gjengen samlet og de blir sendt til Venetzia, og filmens dummeste duppeditt gjør sitt inntog. Nemos bil. Fra 1800tallet. Som ser ut som noe fra en garasje i Cribs.Uansett, alt var bare lureri for å kunne stjele 'kreftene' til gutta (og jenta) fra Kalkutta. Så viser det seg at M er slem og så må gutta krutt stoppe ham. Så dør Allan Quartermain. Nesten ihvert fall.
Hvorfor forandret de det? Tegneserien er, igjen, alt for kul, og innholdet alt for tøft til å kunne gjøres om til en film med elveårsgrense. Derfor gjør de som i Constantine, forandrer alt bortsett fra navnet. Tom Sawyer ble kastet inn fordi at en film med masse briter ikke vil selge noe særlig i amerika. Så en amerikaner måtte med. Mina Harker heter Harker, og ikke Murray, kun for å dra en vits på begynnelsen hvor Allan blir gitt et bilde av mann og kone Harker, og blir veldig overrasket når Mina kommer inn og ikke Jonathan.
En film uten spesialeffekter er ikke blockbuster materiale, mener Hollywood. Og det er greit. Men de har jo masse effekter i Lxg, men allikevel må Mina bli helt vampyr å suge tom en masse folk. I serien får vi aldri se henne sånn. Og så ligger hun og Allan sammen. Det kan jeg forstå at de droppa i filmen.
Funket det? Vel... Produsenten Martin Poll og screenwriter Larry Cohen saksøkte 20th Century Fox fordi Lxgfilmen var et plagiat av det manuset Cast of Characters. Og manusene ligner hverandre, men det meste er ting som er satt inn for filmen, og finnes ikke i serien. Alan Moore måtte vitne og... Han kan jo si det selv: "I would have been better treated had I molested and murdered a busload of retarded children after giving them heroin." og "they seemed to believe that the head of 20th Century Fox called me up and persuaded me to steal this screenplay, turning it into a comic book which they could then adapt back into a movie, to camouflage petty larceny." Rettsaken ble avsluttet med forlik, noe Moore så på som innrømmelse av skyld. Det hele resulterte i at der Moore før hadde sagt det var greit å ha navnet sitt på filmen og selge rettighetene og kose seg med pengene etter på, hadde han snudd på flisa. Han har sluttet å selge rettigheter på det som er hans og han vil ikke ha navnet sitt på noe av det han har solgt alt. Pengene han skulle ha fått går i stedet til tegneren. Det var dette de gjorde med Constantine.
Hvordan kan du gjøre filmen bedre? Huff... Jeg har en innrømmelse... Jeg liker faktisk filmen veldig godt, selv om den er noe helt annet enn tegneserien.

Ikke spesielt berømte nordmenn i Hollywood: Hallvar Thoresen

Det er mange norske talenter i filmverdnen, men svært få beveger seg ut av Norge. De som gjør det derimot blir ofte hypet noe grusomt av norske medier, noen ganger fortjent (Liv Ullmann), men stort sett ikke (Harald Zwart).

Og så har vi de som bare blir lagt merke til av bloggere med en hang til det obskøne, menn og kvinner som dukker opp når du minst venter det, og som blir borte igjen like fort. Menn som Hallvar Thoresen.

Nå skal det sies at Hallvar aldri var skuespiller, han var fotballspiller fra den spede begynnelse i Larvik Turn til toppen i TC Twente og PSV Eindhoven (i nederland) og til nåtid hvor han trener det norske U21 landslaget (takk til Wikipedia). Men i 1981 tok Hallvar på seg jobben som fotballspillende alliert krigsfange i filmen Escape to Victory med god gutta Michael Caine og Max von Sydow, og ikke like god gutta Pele (fotballspilleren) og Sylvester Stallone (en manns hæren). Filmen var regissert av John Huston (som blandt annet laget den første ordentlige Moby Dick filmen (for en gang skyld uten kvinnfolk) som jeg nettopp har kjøpt). Hallvar spilte Gunnar Hilsson (et typisk norsk navn der) og hadde en klassisk replikk: Michael Caine: "You're Gunnar, right?" Hallvar Thoresen: "Yeah."

Og det var Hallvar Thoresens flørt med Hollywood.

It's alive! ALIVE!

Jada, jeg lever. Nå er det forresten slutt på 'arkivklippene' mine så jeg må begynne å lage egne innlegg igjen, selv om jeg ikke har internett i umiddelbar nærhet.
Men jeg har ideer til et par serier med innlegg, så vi får se hva jeg får til.
Ellers er den store interessen for tiden å få tak i en Playstation 3 60 gb(for å spille Metal Gear Solid 4 på), men det viser seg å være lettere sagt enn gjort.
Det og så har jeg begynt med Couchsurfing noe som virker veldig morro.
Eirik tok forresten en Tyra i siste øyeblikk og strandet Paristuren min. Svinet...

Henning anmelder: The Bride of Frankenstein

James Whales mesterverk som markerer toppen på en epoke med monsterfilmer fra Universal studios. Filmen er en time og tolv minutter lang, gammel som stein og med sprakende farger som varierer i lysspekteret sort til hvitt.
For alle med någen kunnskap om Frankenstein fenomenet er det ingen hemmelighet at det er en del misforståelser rundt selve navnet. Frankenstein er navnet på skaperen, ikke skapelsen, selv om de to er blitt nærmest synonymer.
Og skapelsen, som forblir navnløs, er ikke det monsteret man skulle tro. Han er misforstått, utstøtt og forlatt. Dessuten så har han ikke bolter i nakken, det er ytre elektroder for å føre strøm inn i kroppen. Så vet du det.
På filmens rolleliste kommer Boris Karloff tilbake i rollen for andre gang av tre (Frankenstein (1931), Bride of Frankenstein (1935), Son of Frankenstein (1939)), som den alltid like sympatiske skapningen og som hans skaper, og stadig mer motvillige far, baron Henry von Frankenstein, figurerer Colin Clive for siste gang i en film før sin død. Dwight Frye er også tilbake selv om hans rollefigur, pukkelrygg assistenten Fritz (ikke Ygor, han dukker ikke opp før i Son of Frankenstein), blir drept i Frankenstein. Frye har fått en ny figur, Hanz, som holder på med likrøving og slikt, stort sett som Fritz gjorde. Ny på rollelisten er Ernest Thesiger som Dr. Pretorius, mannen som egger opp baronen til å gjøre et nytt forsøk på å skape liv, og Valerie Hobson som stepper inn etter Mae Clarke som Elizabeth Frankenstein. Mae Clarke ble tatt ut av prosjektet, etter Frankenstein (1931), fordi hun lå ganske hardt på flaska og byttet med sytten år gamle Valerie Hobson. Snakk om ung brud. Som The Bride, og Mary Shelley i åpningsprologen, gir Elsa Lanchester en uforglemmelig skuespillerprestasjon, inspirert av svaner i parken, selv om hun er på skjermen i til sammen litt under ett kvarter. Filmen er full av flotte landskap og slott som skaper følelsen av vertigo. Scenene er pene å se på selv om de mangler farger. Jesuslignelser mangler det heller ikke på og skapningen blir til og med korsfestet på et tidspunkt. Skapningen prater denne gangen (eneste gangen inntil Ghost of Frankenstein (1942) hvor monsteret får Ygors hjerne implantert) noe Boris Karloff var svært imot. Han hadde gitt skapningen sjarme med knurring og ville ikke at det skulle prate. Men sånn ble det.
Mange av figurene er ekstreme og av dagens publikum kan de bli oppfattet som tullete, men det er nettopp det de er. Bride er en svart komedie som driver gjøn med sin samtid. 'En film om død og fordervelse kan ikke lages uten humor,' skal James Whale, regissøren av både Frankenstein og Bride, på et tidspunkt ha sagt. Men en karakter som ikke blir latterliggjort er skapningen. Han er ensom og ønsker en venn, og siden han ikke har de beste menneskekunnskapene bruker han harde og brutale metoder for å få dr. Frankenstein til å skape en venn til ham. En kvinne.Men kvinnen avviser skapningen som alle andre, og i forferdelsen sprenger skapningen dr. Frankensteins laboratorium, seg selv, The Bride og dr. Pretorius til, og jeg siterer: 'atomer.'
Men dr. Frankenstein selv overlever og herved følger en av filmhistoriens stor film feil: I det originale manuskriptet skulle skapningen sprenge dr. Frankenstein også, men dette testet dårlig hos prøvepublikummet. Dermed ble slutten endret til at skapningen oppfordrer dr. Frankenstein til å gå, noe han gjør. Derimot hadde ikke filmen budsjett nok til å filme sprengningsscenen en gang til, med det resultat at dr. Frankenstein er inne i laboratoriet like etter at han er gått ut. Ikke er det vanskelig å se ham heller, han klamrer seg til veggen og ser forskrekket opp mot taket som faller ned. Sekundet etterpå er han ute, trygt forvart i sin forlovedes armer.
Men 'The Bride of Frankenstein' forblir en kult film og The Bride selv er en av de mest gjenkjennelige monstrene gjennom tidene. Tenk på et kvinnelig monster og The Bride er den første du tenker på, med sin fuzzy frisyre.

Henning anmelder: Freddy vs. Jason

Fortsatt arkivklipp, fordi jeg ikke har fått i gang internett enda:

Ronny Yu kom inn på kontoret sitt en dag, tørket av seg svetten etter siste dag på jobben sammen med Samuel L. Jackson (The 51st State) og dumper ned i kontorstolen sin. Men hva får han se?

Der under haugen av papirer, der ligger et manuskript! 'Guri malla!' tenker Ronny, 'Det må ha ligget der fra før jeg fikk dette kontoret!' Og sant nok.Manuskriptet er Freddy vs. Jason, eller det som skulle bli det vi kjenner i dag som Freddy vs. Jason. Etter å ha ligget på Ronnys skrivebord siden 1987 og mugnet på seg den ene dårlige vrien i plottet etter den andre. Ronny plukker opp manuset, børster støv av det, skraper av noe som ligner på ketsjup (eller kanskje det er blod fra den dagen hvor han som begynte å jobbe med det fant ut at han hadde dretet seg så loddrett ut at han begikk selvmord over hele manuskriptet?) og leser det. Halvveis inne i manuset spyr Ronny over hele manuset og kaster det i søpla (hvor det hører hjemme) og tenner på det. 'Ah, merkelig så godt den dritten varmer' tenker Ronny. Men opp av flammene stiger en ånd (allà han blå i Alladin) og sier med myndig røst: 'Du har brutt forbannelsen som viler over denne produksjonen!' Så, like fort som han var kommet, var ånden borte! Ronny satte i gang og annsatte Damian Shannon og Mark Swift til å skrive et nytt manus. Shannon og Swift begynte arbeidet med å se igjennom alle de 10 Fredag den trettende filmene go alle 7 A Nightmare on Elm Street. Mange ganger endte de i fosterstilling på gulvet og vred seg i ville spasmer, men etter et par timer kom de til seg selv og spurte hverandre: 'Hvorfor kan ikke vi prøve å lage en film som ikke er cheesey?' Og det var en god tanke å ha i hodet når man skulle legge en ny sten på to så enorme oste-frenchiser. Filmen i seg selv er god. S&S valgte å se bort ifra F13 del 9 og 10(selvfølgelig siden den utspiller seg et sted i fremtiden) og klipte unna mange tøvete nykker til både Freddy og Jason, som de hadde pådratt seg etter to tiår med filmer av varierende kvalitet. Freddy sliter med å komme tilbake, og 'ansetter' Jason til å vekke litt liv i minnene i beboerne i Elm Street. Freddy får samlet nok krefter til å komme tilbake, men Jason lar seg ikke stanse og det må en gjeng behendige tenåringer til før de to endelig møter hverandre i en kamp på liv og død(med tanke på at begge figurene har død minst en gang hver(Freddy ble jo brent, men han har fått flere endelikt som drømmedemon og Jason druknet en gang som barn, og en gang som voksen))

Og vinneren? Jo det ble fansen som endelig fikk det de ville ha.

Henning anmelder: Trollmannen fra Oz

Historien begynner med L. Frank Baums bok 'The wonderful wizard of Oz' i 1900. Baum selv produserte plenty av dårlige, lavbudsjett stumfilmer av sine egne bøker, men aldri noen som skulle nå ut til et større publikum. Men i 1939 slapp MetroGoldwynMeyer sin nyeste barnemusikal, 'The Wizard of Oz' i sprakende Technicolor. Men selve prosessen med å lage filmen var ikke like idyllisk som den merkelige verdenen Oz. Allerede i, det som på fagspraket heter 'pre-production hell', møtte filmen problemer og den enorme giljotinen til MGM fikk kjørt seg. Hodene til Irving Brecher, William H. Cannon, Herbert Fields, Arthur Freed, E.Y. Harburg, Samuel Hoffenstein, John Lee Mahin og Herman J. Mankiewicz, Jack Mintz, Sid Silvers rullet alle, et etter et, pent og pyntelig ned fra Louis Meyers skrivebord. Alle de overfornevnte var screenwritere, manusforfatter, og utkast etter utkast ble kastet ut. (Hehe) Men så skinte solen gjennom skyene da Noel Langley, Florence Ryerson og Edgar Allan Woolf slo i bordet med sitt manusforslag og det ble godkjent. Regissør Richard Thrope ble satt på jobben og i to uker filmet han Judy Garland, som Dorothy, med sitt blonde, krusete hår og baby-doll sminke, dansende i sølvsko nedover en strak og falmet gul sti. Det høres ikke ut som filmen du har sett sier du? Nei, det er det ikke heller. Plutselig en dag rullet også Thorpes hode gjennom studioet og crewet forsto at en ny regissør var blitt satt på saken. George Cukor kastet alt Thorpe hadde gjort og begynte fra scratch. Judy Garland ble den Dorothy vi kjenner i dag, 'the yellow brick road' ble som den skal være og sølvskoene ble 'Ruby Slippers' i anledningen at Technicolor skulle brukes på produksjonen, rød står bedre i farger enn sølv. Men dette skulle heller ikke vare for halvveis i innspillingen ble også Cukor hodeløs. MGM var rådville; hva skulle de gjør? Svaret: De sendte inn filmdoktoren Victor Flemming! Mannen som i årevis hadde reddet halvferdige filmer fra den visse død. Flemming fullførte filmen og er den eneste regissøren som har fått noe anerkjennelse. Dette gjelder for så vidt også 'Gone with the wind' som han regisserte det samme året. Så var det skuespillerne. Judy Garland, yngst og vakrest, tygde piller som en gal for å klare lange og tunge arbeidstimer. I tillegg måtte hun bruke et stramt korsett, som mer enn én gang førte til at hun besvimte på scenen, for å skjule sine kvinnelige former. Buddy Ebsen fikk rollen som tinnmannen og ble påført aluminiumspulver hver dag som en del av sminken. Det ingen brydde seg om å fortelle Buddy, men som han snart merket, var at pulveret og 'limet' som de festet det med var giftig, dessuten tettet pulveret lungene og porene i huden hans. For å sette kronen på verket fikk Buddy en allergisk reaksjon oppå det hele og endte på sykehus i seks måneder. I mellom tiden ble han erstattet av Jack Haley og sminken stille endret fra aluminiumpulver til aluminiummaling. Bert Lahr, som spiller løven, måtte bruke et kostyme som veide i overkant av tyve kilo, dessuten måtte han spise gjennom et sugerør for ikke å ødelegge sminken. Margaret Hamilton, 'The Wicked Witch of the West', har det med å forsvinne i flammer og røyk. Denne effekten fikk de til ved å slippe ut tung røyk, før Margaret falt ned i et hull i scenen og flammer ble sprutet ut. Dette gikk stort sett greit med unntak av den gangen flammene var litt for nærme og smeltet den tunge, kobberbaserte sminken til Margaret fast i ansiktet hennes. Sminken ble fort skrapet av, men Margaret fikk andre og tredjegradsforbrenninger i ansiktet og på hendene. Dessuten satt grønnfargen fra sminken i huden hennes i halvannet år senere. 'Trollmannen fra Oz' holder rekorden for flest dverger i en film, alt i alt 124 stykk minimennesker.'The Munchkin' fikk betalt 50 dollar per uke, om var 6 dager lang. Toto, bikkja, fikk 125 dollar i uka. Alle dvergene, bortsett fra de to som åpner kjeften først, er dubbet over. Ingen av dem fikk dette opplyst og noen av dem tror fortsatt at det er dem som synger i filmen. Det går også en historie om at en av dvergene begår selvmord i bakgrunnen et sted men dette har vist seg å bare være tull. Eller, det vil de i hvert fall at vi skal tro.

Selve historien kjenner vi alle, men det er en ting som er verdt å merke seg; den første til å si noe hyggelig til Dorothy etter at hun lander i Oz er heksa som er ute etter å drepe henne. (I'll get you, my pretty.) Og for å summere historien: En jente blir tatt til et fremmed sted og dreper den første hun ser. Så slår hun seg sammen med tre andre og dreper igjen.

Coming to you live from Edinburgh!

Naa sitter jeg paa en hotelpc i Edinburgh, Skottland (der av mangelen paa de tre siste bokstavene i det norske alfabetet.)
Naar jeg og Monica var i london sist, var det jeg som valgte hotell, etter egen lommebok, og vi endte opp med noe krappy drit (synes Monica) hvor alt var mokkete og ingen stovsugde rommet vaart hele uka. Denne gangen har Monica valgt hotell og du og du saa flott det er her! Her er det bar og resturang, eget frokost rom og bakgaard med sol hele dagen (naar det forst er sol da), med datarom (aapenbart) og tv (var ikke det der jeg kjopte rom), badekar og radio (var ikke det heller), traadlost internett (hvis vi hadde hatt med oss egen pc) og sikringskap som er et annet sted enn inne paa rommet vaart (vi fikk besok av en hotellansatt sist gang, som maatte skjekke sikringskapet, som da var lokalisert hoyt oppe paa veggen i rommet vaart). Men det morsomste av alt var naar vi forst kom inn dora var det en egen fyr som tok bagasjen vaares og fortalte oss om hotellet, om bussene inn og ut til byen, om taxitrafikken, om whiskey og som var veldig ivrig paa det at han kom til aa vaere i lobbyen hele dagen saa det var bare aa snakke med han om det skulle vaere noe.
Og hadde det vaerte noe, vaere seg krise i burma eller tom for dopapir, saa tror jeg jaggu han hadde fikset det!
Til slutt vil jeg bare minne om at jeg fortsatt er uten internett (generelt) og at jeg derfor vil slippe litt 'arkivklipp', gamle anmeldelser jeg har skrevet for. Cheers!

Henning anmelder: Hairspray

Herregud for en herlig film!

Ja, jeg har et weakspot for musikaler (spesielt de som synger dialogen også, selv om de ikke gjør det i denne).

Ja, jeg har en weakspot for John Travolta (er stolt eier av hans scientologiepos Battlefield Earth som ligger på imdb's 66 plass over de mest ræva filmene ever.)

Ja, jeg har en weakspot for Christopher Walkens dansing (se Fatboy Slims Weapons of Choice video eller Romance and Cigarettes.)

Ja, jeg elsker 50/60-tallet (på film that is.)

I tillegg har jeg lengtet etter denne filmen leeeeenge og hadde dermed ekstreme forventninger.

Men gjett om filmen innfridde!

Fra første øyeblikk merket jeg hvor det bar (Goodmorning Baltimore!) og når John Waters blotter seg var jeg solgt. Neste personlige høydepunkt: The Corny Collins Show og Negro Day! Det er gøy fordi det er så absurd, men skummelt fordi DET VAR SÅNN EN GANG.

Cue; John Travolta som noe overvektig kvinne! Men skuespillet som bekymret mor med humørsvingninger som når toppen av Everest og bunnen av Mariane gropen overskygger det latterlige ved selve karen i fatsuit. Jeg kan faktisk tro på morsinstinktet til Edna Turnblad og hvordan hun bare vil sin datter vel.

Og så er det Walken, i rollen som morobutikkeieren Wilbur Turnblad, mannen som setter drømmer overalt og elsker sin familie. (Edna og Wilburs Timeless to me nummer er en umiddelbar klassiker) Tracy Turnblad, som filmen handler om, vinner velvilje som mye-hår-mye-hud-men-hun-kan-danse-jenta som vil ha 'Negro day ever day'.

Michelle Pfeiffer får vel ikke allverdens å spille på som Fluenes Herre på stylter (for noen lange,tynne ben den dama har!) men det holder. Hun skal være ond, og det er hun.

Så en liten tur innom Mr. Pinkys og jeg gråter fordi Edna endelig er fornøyd med seg selv. Og hun blir det dansende!

Et sleivspark mot kristendom og rasisme og et lite besøk av Ricki Lake senere og filmen er over selv om jeg ønsker at den ikke var det.

Etter at den værste skjelvingen (av glede) har gitt seg blir jeg sittende å undre: Er orginalen, den med Ricki Lake som mye-hår-mye-hud-men-hun-kan-danse-jenta, like god? Og er det en musikal? Eller er det jeg nettopp så, en filmatisering av Brodwaystykket Hairspray (som igjen er basert på filmen selvfølgelig)?

Eller er ingen film den samme uten Travolta i fatsuit og kjole?

Hvor er Henning?

Jo det skal jeg si deg! Henning har vært en uke i USA og er nå i gang med å flytte til Oslo(uten nett), med det resultat at han har vært borte fra eteren, og kommer til å fortsette med det en stund. Ikke at jeg har så grusomt mange 'faste lesere' men Markus leser jo nå å da... På den annen side så er han jo bortimot min eneste Oslokontakt så han kommer til å se mer av meg enn han egentlig vil.
Skal prøve å kaste inn et innlegg nå å da mens jeg er på jobben (men man skal jo egentlig 'jobbe' på jobben da så...) men jeg har planer om å få fiksa internett.
I mellomtiden så vil jeg jo alltid ha Kirkeparken, og nå i disse tentamen/eksamens tider vil det jo være god plass der.

Oppdatering, Paristur

Min tidligere nevnte Paristur, med Romvogn og Eirik, hangler litt om dagen. Ikke mye, men litt. Mest fordi Tyra, som vi hadde planlagt skulle være med, har trekt seg. Dermed er vi en kapital mindre og turen mangler et kvinnelig alibi. Samme dag som den svikefulle Tyra kastet inn håndkleet traff jeg og Eirik Stine på amfi. Stine gikk i niende klasse når jeg gikk i tiende og vi snakket litt med hverandre den gangen, og hun er grei og hyggelig. I desperasjon spurte jeg henne i det hun paserte (akkurat der vi vanligvis bare sier 'hei' og går videre) om hun kunne tenke seg å være med. Hun skulle tenke på det... Og etter litt masing fra meg over telfonen takket hun nei. Jeg og Eirik satt å stusset på hvem som kunne være med, Eirik gikk igjennom telefonlista hans og endte opp med Ingvild som jeg egentlig ikke kjenner. Vi ringte henne og alt var 'såååå kult asse...' men vi tror ikke hun blir med... Vi har omtrendt gitt opp å få med en til, så det blir vel bare oss to. Så dermed fikk vi en ekstra haikerplass i bilen.


Vi skal dra 1 juli og skal være hjemme 21 juli. I mellomtiden skal vi spise en hamburger i Hamburg, dra en tur innom Amsterdam og besøke graven til Jim Morrison i Paris. Utenom det står vi ganske fritt til å dra, eller gjøre hva om helst. Det blir stas!

The Big Book of Breasts

Som noen kanskje forstår av overskriften, dreier deg seg selvfølgelig her om et eBay produkt som jeg nylig har innkjøpt. Dette er en bok som omhandler pin-up'ens historie, fra tidlig steinalder og utover, og den er selvfølgelig spekket med bilder. Boka sporter hele tre språk; engelsk, tysk og fransk og er blytung. I vekt altså, ikke tung i literær betydning. Den er relativt stor, langt fra pocketstørrelse, og har bilder i både sort-hvitt og farger, beroende på i hvilken tidsalder bildene er tatt. Her er det mye strekmerker og en rekke brystlegender, som Candy Barr og Uschi Digard(som er svensk og har spilt i en del Russ Meyer filmer) har fått sine egne kapitler. Dette er en bok jeg har holdt litt under oppsikt siden jeg leste en artikkel om boka i ViMenn for et års tid siden og her om dagen lysnet det i eBaytåka. Endelig fant jeg noen som kunne frakte boka til normale priser (den er som sagt uhordelig tung), en tysker ikke minst. Jeg slo til og betalte 40 dollar for hele stasen, rundt to hundre kroner (takk til sterk krone) og ventet spent.

Og jeg trengte ikke vente lenge. Frakten var lynrask, den kjappeste jeg har opplevd i et langt eBayliv. Så rask var den faktisk at jeg kun ser to muligheter(og begge alternativ bryter med dagens oppfatning av universet og lener mot kvantefysikk); teleportering, eller en form for tidsreise.

Monica kjørte meg opp på posten (Romvogna er fortsatt nede for telling) hvor jeg kunne hente en enorm eske i en striesekk. Jeg ante ikke hva dette kunne være, det eneste jeg hadde kjøpt som jeg ventet på var jo The Big Book of Breasts men den skulle jo ikke komme før maks et par dager etter. Men der var den altså.

Heldigvis er jeg treg når jeg skriver feedback, dette er av flere grunner; produktet må jo testes og behovsprøves, for i går fikk jeg en mail fra tyskeren jeg kjøpte boka av hvor han beklaget at dessverre ikke hadde boka på lager allikevel. Så fulgte en full tilbakebetaling av mine 40 dollar.

Boka var altså sendt avgårde i en så rasende fart at selv ikke selgeren hadde fått det med seg at den var sendt! Pose og sekk!

Så enten er det snakk om en særdeles rotete tysk kvantemekaniker som har brukt boka i et av sine eksprimenter for å få fortgang i den internasjonale postvesnet, eller så har boka selv oppfattet at den har blitt solgt for så å gå over warpspeed, eller via et ormehull, rett opp til postkontoret i moss.

Henning forteller folk hvordan de skal kle seg (også kalt motetips)

Nå som våren snart er her, bare det slutter å snø, og man kler seg i lettere plagg etterhvert, vil jeg få benytte anledningen til å advare mot en grusom trend:

Kombinasjonen skjørt/kjole og tights

Jenter med skjørt/kjole burde ikke få lov til å bruke tights under. Hva er da vitsen med skjørtet/kjolen hvis de skal ødelegge illusjonen om at det ikke er noe under der? Ikke får de kjenne vinden blåse dem mellom bena heller. Og hvis noen drar frem det estetiske synspunktet, at jenter kanskje ikke bruker skjørt/kjole for å bli sikla på, men fordi de vil se pene ut, så vil jeg argumentere at det er sjelden man sikler på noe som ikke er pent, og (!) skjørt/kjole er mye penere uten tights, enn med.

Tillat meg å illustrere:

Se hvor sommerfrisk og flott kvinnen på høyre side er i forhold til henne på venstre!

I rest my case.

Natt til Skjærtorsdag

Jeg var i Halden i natt. Som roadie/enturage for bandet til Eirik, Ja Nu!, noe som resulterte i to turer tur-retur Moss-Halden(en ekstra tur for å hente Tyra og Julie(Jølle)) med Romvogna, en sørpe full gjeng på scena, utbuing av bandet av sørpe fulle folk foran scena, Eirik, Eirik (trommis) og Sigurd (vokal) dro rett til hotellrommet for å sippe, mens jeg, Tyra, Jølle og Andreas (bass) dro til okkupasjonskollektivet Funkytown på nasch. Der var det mange sørpe fulle folk, inkludert de klassiske steriotypene; Luremusa (hun var på minst tre stykk for å bli på spandert øl); Den snublefulle som har mye å si (Jørgen, som han het, var opptatt av veldig mye som han aldri fikk fortalt fordi han bare repeterte "Jeg skal si deg, jeg skal si deg noe, jeg skal si deg noe viktig, hør nå, jeg skal si deg noe." i tillegg til at han veltet over en krakk og ned på en seng med en utstillingsmanekengdukke og så ned på gulvet) og; Den komatøse (hun/han, i dette tilfelle hun, som sitter i hjørne og er drita til de grader). En akustisk gitar kom også fram utover på kvelden. I tillegg traff Tyra og Jølle en kar som kalte seg Jesus(moroklump han der) men som egentlig het Martin. Han var helt over begge to og snek seg til et partre kyss fra Jølle, alle tre fulgt av høylytte protester fra henne som jo er sammen med Sigurd.
Så dro vi til Grand Hotell for kvelden. Der hadde vi på forhånd avtalt at jeg, Tyra og Eirik skulle ta det ene dobbelrommet (med to senger som sto sammen), Sigurd skulle ha enkeltrommet med Jølle og Eirik (trommis) og Andreas skulle ta det andre dobbelrommet(med to enkeltsenger), men siden Eirik, Eirik og Sigurd hadde lagdt seg tidlig for å sippe så hadde Eirik og Eirik tatt rommet med to enkelt senger (for å slippe å bli forstyrret midt på natta av andre folk som skulle inn å sove) så jeg Tyra og Andreas delte dobbelsenga. Nå var det jo avtalt på forhånd at Tyra skulle ligge i midten, i sprekken mellom sengene og uten pute og dyne(man ruller sammen noen avklærne sine til pute og så var det et senge teppe som fikk gå som dyne) men Andreas er svak i viljen og Tyra, som er både større og sterkere, truet/tvingte han til å sove i midten. Så, etter en serdeles kort natt med mye ufrivillig nærkontakt med Andreas våkner jeg sånn halvveis av klokka til Andreas, da han og Tyra skal spise hotellfrokost. En fire/fem timers ubehagelig søvn der altså. Jeg prøver desperat å stenge ute susinga fra dassen, som var ødelagt, og lyset fra vindu, som ikke hadde gardiner, før Andreas kommer inn og maser om ølen som han la igjen på rommet som han egentlig skulle sove på. Etter en runde kjeft fra meg satt han seg ned i senga helt stille (han er som sagt svak i vilja) og jeg prøvde med litt mer soving. Men akk nei, mer bråk følger, blandt annet Andreas sin utrolig irriterende tromming, og jeg gir opp. Men hvem står foran senga mi når jeg våkner? Moroklumpen 'Jesus' som Jølle forlot i sinne på andre siden av byen i går natt! Han hadde sneket seg inn på hotellet for å bøffe frokost, møtt på Tyra og nå vil han ikke gå fra henne. Pish posh tenkte jeg og gikk ned til frokostbuffeen. Andreas følger mens han maser om ølen inne på det andre rommet. Han er kjempe frustrert over at Eirikene ikke lukker opp døra.
Etter langt og lenge kommer sipperne ut fra rommet sitt og etter mye venting, uten at vi helt visste hvem vi ventet på, kom vi av gårde rundt klokka 12.
Vel nede på togstasjonen i Moss skulle Sigurd og Eirk (trommis) av og ta toget inn til Oslo. Da vi andre satt oss inn for å kjøre videre ville ikke bilen kjøre lenger. Sist gang jeg hadde den på verksted var i forrige uke, støtdemperskifte, og jeg skulle inn igjen til uka, noe hjullager greier, men her var det altså stopp. Det var som om bilen sto i et hull som den ikke kom over kanten på. Ringte opphavet og diagnosen ble at clutsjen var utslitt. Så kom Falken og hentet bilen.
Nå håper jeg bare at vraket blir friskt nok til neste verkstedtime.

Hvor mye er en sjel verdt?

Jeg vurderer å selge sjela mi... I innbytte for en ny og bedre en.

Jeg lurer på om jeg skal bytte inn Metal Gear Solid 3: Snake Eater spillet mitt mot Metal Gear Solid 3: Subsistence hos EB Games. Forskjellen ser du her:

Mitt spill:

Nytt spill:

Forskjellen, annet enn et cover med en hasjplante i forgrunnen, er en nett del hvor man kan spille med andre mennesker (som jeg ikke kan bruke takket være en utdatert ps2) og, grunnen til at jeg vurderer dette, at Subsistence har en del ekstra stæsj.

Mitt MGS3 spill har en Snake vs Monkey del (som er spesiel nok) men Subsistence har det som jeg sikler mest på; en versjon av Metal Gear og Metal Gear 2: Solid Snake! Dette er spill fra den gamle NES'en og opphavet til legenden som er Metal Gear Solid. Jeg vil spille de spillene!

Men enn så lenge må jeg ruge litt mer på det, det gamle spillet står mitt hjerte for nært til bare å bli byttet bort, spesielt hos EB Games hvor de vil snyte meg så godt som over hodet mulig.